Skeptikere og jævla Ari.

Dette innlegget skal handle om en prins (alt annet enn en drømmeprins, forøvrig), en mann fra Snåsa, og ellers om generell idioti, arroganse, og naivitet.

Jeg har, ærlig talt, unngått dette blogginnlegget ganske lenge, fordi jeg føler det er nok folk som skriver om Snåsamannen, og Ari Behn (blant annet Erlend Loe). Jeg skal allikevel prøve å unngå å skrive det bloggere i de tusen hjem har skrevet før meg.

"Aksepter at det hjelper"

Den troendes hovedargument. Snåsamannen hjelper jo åpenbart folk, med fising over telefonen og en varm hånd mot en mage, en fot eller lignende. Paracet er avleggs, astralprosjeksjon er greien. Få analysert auraen din, så slipper du nok hodepinen og what not. Det er ikke lenge til alternativmessa er tilsvarende Vitenskapsdagene.

Jeg føler av og til at jeg spøker veldig mye med ting som ikke er så veldig morsomt, men folk ler av det allikevel, så enten er det vennene mine det er noe i veien med, ellers så er slike ting litt morsomt allikevel. Snåsamannen er en av disse tingene. Så sent som i går snakket vi faktisk om kurering av AIDS ved healing. For folk tror jo åpenbart at disse sjarmerende heksekunstene fungerer. Det verste er jo at siden det er en placebovirkning i det, så ser jeg ingenting galt med at fyren skal få folk til å føle seg bedre, men det skal ikke omtales som noe tilsvarende til et legemiddel. Det er alt for mange som sier at det "funker", og det gjør jo ikke det, det er din egen tro på hans evner som gjør at det fungerer (første personen som nå sier at tro fungerer får en gratisbillett til biblioteket sin populærvitenskap-avdeling).

Over til vår ikke så alt for-drømmeprins. Dette er da selvsagt mannen som er så pompøs og narsissistisk at han ikke klarer å se særlig mye lengre enn sin egen navle. Mannen som går på fest uten konen sin med jevne mellomrom, og ikke eier respekt for noe annet enn sin egen penis og alle kompleksene som åpenbart kommer festet til denne. Mannen som ikke klarer å ta til seg kritikk for fem flate øre, og derfor går til angrep på en av de få menneskene som faktisk har støttet han igjennom hans verdiløse "forfatterkarriere" som ikke hadde eksistert om han ikke hadde giftet seg inn i kongefamilien. Jeg snakker selvfølgelig om Ari Behn. Den fyren irriterer meg så grenseløst. At han har like mye talent som de avklipte tåneglene til Kristian Valen får heller være en ting, men han klarer jo ikke å ta til seg kritikk i det hele tatt.

Erlend Loe, som faktisk har forsvart mannen ovenfor forfatter-Norge tidligere sa at han trodde Ari hadde tatt seg vann over hodet med korstoget sitt mot alt og alle, og ble svart med et innlegg i dagbladet av alle ting, hvor han kalte ham for et IKEA-eikebord eller noe lignende, trygt og blabla, tør ikke våge noe som helst og hele pakken. Erlend Loe setter syn på samfunnet i dag på en humoristisk og lettlest måte, som mannen i gaten (eller "legfolk" som Ari kalte dem) lett kan forstå og kjenne seg igjen i. Ari, derimot, bruker nok synonymordboken sin flittig og leser den nok på sengen for å kunne gjøre opp for peniskompleksene sine i sitt neste skriftlige makkverk.

Jeg har faktisk lest "Trist som faen", og hvis det er en beskrivende tittel i verden, så er det den. Hele boken er nitrist og kjedelig, og fyren viser aversjon mot alt som kan anses som noenlunde menneskelig. Han prøver vel å provosere frem en reaksjon, men han ender med å provosere frem et gjesp. Det er og denne spontane diktlesingen hans, som jeg i utgangspunktet ikke kunne gitt mer faen i, men når han ser på det som et stort hopp inn i eliten, så synes jeg noen burde gi ham en reality check.

Noen burde gå opp til vår kjære (heh.) prins og si til ham at "Ari. Du er like interessant som sokkeskuffen til Bjørn Dæhlie, ingen bryr seg om hva du har å si, og om du hadde dødd hadde sjansen for applaus og jubel vært faretruende stor. I tillegg eier du ikke talent, og du hadde ikke fått medieoppmerksomhet uten å bli voldtatt og drept på et ekstremt brutalt vis om du ikke hadde giftet deg med englejenten med lysfontene". Han hadde sikkert svart med et improvisert modernistisk dikt om hvordan du bare var misunnelig på evnene hans.